Din historie

Suksesshistorier

Irene Haugstad Alvsåker

Jeg har hatt leddgikt i 32 år og har hatt et 30-talls operasjoner pga. denne sykdommen. Alt av medisiner har vært prøvd med vekslende effekt. Jeg startet behandling med Enbrel ca. 1999 med god effekt. Da var denne type biologisk medisin ny. I starten var det få som fikk denne behandling (sprøyter vi satte selv) – det var begrenset tilgang og svært kostbart (den gang ca. kr.200.000 i året). Jeg fikk den så tidlig fordi jeg var hardt angrepet og fikk etter hvert problemer med bivirkninger av tidligere medisiner.

Da denne medisinen ble lansert sa en revmatolog begeistret: ……….”og ingen bivirkninger” !!! Som nevnt, god effekt av Enbrel-behandling. Men etter hvert fikk jeg vite at med denne medisinen var jeg mer utsatt for infeksjoner fordi medisinen svekket immunforsvaret.

I 2008 fikk jeg konstatert brystkreft. Jeg oppdaget det selv mellom to mammografier. Kreftlegen var overrasket over hvor fort den hadde vokst – den var stor og hele brystet måtte fjernes. Jeg måtte straks slutte med Enbrel, nettopp fordi den dempet immunforsvaret (og dermed leddgikten).

Etter operasjonen ble det 6 cellegiftkurer. I denne cellegiftperioden var jeg bra av leddgikten da cellegiften ”drepte” immunforsvaret. Ja, jeg ble så god at jeg bad kreftlegen min om en ekstra kur – noe jeg selvfølgelig ikke fikk.

Selve kreftbehandlingen: Operasjon, påfølgende betennelse, cellegiftkurer m/kvalme og tap av alt hår m.m. Dette opplevde jeg som en bagatell i forhold til leddgikten. Smerter og slapphet dag ut og dag inn i år etter år, invaliditet og operasjoner (som nevnt over 30) – en tilstand som til tider også kunne være som en ”slipestein” på sjela.

Da cellegifta i forbindelse med kreften gikk ut av kroppen etter siste kur, bygget immunforsvaret seg opp igjen – og dermed satte leddgikta i gang for full styrke. Men pga. kreften var Enbrel for alltid utelukket. Revmatologen kunne fortelle at de nå hadde fått en del tilbakemeldinger om krefttilfeller på de som gikk på Enbrel. Noen år tidligere het det som nevnt fra revmatologisk hold at den var helt uten bivirkninger!

Det eneste tilbudet jeg nå hadde var medikamentet Mab-Thera. Mens jeg ligger i sengen på sykehuset og får medisinen intravenøst (ca. 6 timer dosert med et visst antall drypp pr. time og hvor blodtrykket måles hver halvtime) leser jeg en info jeg fikk hvor det bla. står: ”Fordi legemiddelet er utprøvd i begrenset omfang ved revmatiske lidelser, er bivirkningene ved lengre tids bruk ikke klarlagt. Det er derfor usikkert om behandling med Mab-Thera kan påvirke utviklingen av kreftsykdommer”. Jeg får vite at denne medisinen dreper en del av immunforsvaret helt ned til ”fosterstadiet” i et halvt år. Etter et halvt år må ny dose tilføres for å opprettholde samme effekt – og følgelig samme reduksjon av immunforsvaret.

Jeg ble rimelig sjokkert med min da nylige krefthistorie – noe jeg sa til revmatologen. Hun forsto godt mitt dilemma, men som hun sa: ”I ditt tilfelle må du dessverre velge mellom ”kolera og pest”. Jeg måtte altså velge mellom invaliditet uten medisiner eller usikkerhet om medisinen kan påvirke utviklingen av kreftsykdommer.

Siden har jeg hatt flere infusjonsbehandlinger med Mab-Thera med 6 måneders mellomrom. Forrige gang gikk det en måned over tiden fordi jeg ikke hadde tatt influensavaksinen. De ville ikke gi meg Mab-Thera før det var gjort siden immunforsvaret ble så svekket av behandlingen. I løpet av den måneden jeg måtte utsette behandlingen ble jeg veldig syk og helt avhengig av rullestol – kortison og smertestillende var ikke nok.

Pga. brystkreften er videre behandling 5 år med antiøstrogen. Jeg fikk vite at disse medisinene kunne gi kraftig vektøkning. Jeg var rett etter på kurs i regi av Kreftomsorg Rogaland hvor jeg møtte kvinner som var gått opp 15-25 kg! En kvinne fortalte om et opphold på et kursted i en måned med trim og sunn kost hver dag. Hun tok ikke av seg et eneste gram!

Jeg bestemte meg for at slik vektøkning skulle ikke skje meg! Men gradvis kom kiloene likevel. Etter 14 kg sa jeg til meg selv at nok er nok. Jeg ble og bekymret for ekstrabelastningen disse 14 kiloene utgjorde for leddene mine – og ubehagelig var det at alle klærne ble for små!

10 år tidligere hadde jeg også en betydelig vektøkning – pga. medisiner og hormonelle forandringer – og glad i mat. Da kom jeg over en avisartikkel av Fedon Lindberg og lavkarbo og fulgte hans råd. Etter 14 dager uten karbo og noen dager med lavkarbo raste 8 kg av og klærne ”slang” rundt meg. Både jeg og venner ble sjokkert av effekten. Jeg brukte da Enbrel som hadde rimelig bra effekt på leddgikten, og jeg tenkte ikke sykdomsbehandling med denne kosten. Og snart gikk jeg over til ”vanlig” kost igjen.

Nå – 10 år senere, tenkte jeg at lavkarbo kanskje var like effektivt selv om jeg pga. kreften måtte ta antiøstrogen. Det ble først 14 dager uten karbohydrater – så tilførte jeg grønnsaker. Og som forventet raste kiloene av. Jeg kjente på leddgikten at det nærmet seg tid for ny ”gift”-behandling på sykehuset. Men jeg måtte først få unnagjort en operasjon under tærne, da en etter å ha fått Mab-Thera ikke kan operere det halve året medikamentet er i kroppen.

Jeg ventet på time hos kirurgen. Det var ikke uten bekymring jeg tenkte på tiden jeg skulle gå uten Mab-Thera. Jeg husket hvor dårlig jeg ble forrige gang. I mellomtiden fortsatte jeg med lavkarbo maten, jeg ønsket mer vektreduksjon. Jeg hadde og bestemt meg for at dette skulle bli en livsstil – ikke bare en ”slankekur” som forrige gang.

Tiden går – men jeg blir ikke verre av leddgikten, tvert om, jeg blir bedre – og bedre. Slappheten forsvinner, energien kommer tilbake – noe jeg hadde glemt hvordan føltes. Og snart blir leddene smidigere enn noen gang siden jeg fikk leddgikt for 32 år siden.

Jeg begynner å tenke – er det maten? Men jeg tør ikke helt tro det. Kanskje Mab-Theraen virker annerledes denne gangen? Men hvorfor skulle jeg først begynne å bli verre – for så å bli bedre enn noen gang? At det er kaos i hodet er å ta mildt i! Jeg skulle ønske min tidligere lege ved sykehuset fortsatt var ved der. Han var min revmatolog i alle år han var ved dette sykehuset, og han tok seg særdeles godt av meg. Det hadde vært interessant å høre hans syn på saken siden han fulgte meg så tett. Nå er det en ny lege å forholde seg til nesten hver gang – og det blir slitsomt i lengden.

Ved konsultasjon på sykehuset forteller jeg legen hva som har skjedd. Han sier: ”Det kan virke som om den maten du spiste tidligere har provosert immunforsvaret ditt”.

Jeg ble stadig bedre – og nå tør jeg tro at dette er noe som skal vare – hvis jeg nøye følger den kosten jeg nå har. Og 13 kg har forsvunnet. Mange år var jeg vegetarianer. En lege anbefalte dette for leddgiktpasienter. Når jeg ser tilbake, var det ingen gang jeg var så syk som i de åra – hvor brusken gikk til grunne i ledd etter ledd. Og da spiste jeg motsatt av hva jeg spiser i dag.

Kosten min i dag består av kjøtt, fisk, fugl, egg, nøtter, frø, grønnsaker og bær + pisket krem – altså nær opp til det som blir kalt steinalderkost. Og som menneskene er genetisk tilpasset. Svært forskjellig fra den maten som tradisjonelt inngår i et vanlig norsk kosthold – som består av mye karbohydrater (sukker og stivelse).

Jeg var hos Dr. Sofie Hexeberg før jul. Hun gav utrykk for at jeg gjorde alt riktig – det var betryggende å få det bekreftet. Media har hauset opp denne måten å spise på: ”Lavkarbo-hysteri, nymotens, smørmangel, ”Dr. Hexeberg midt i smørøyet”.

Det er vel heller det såkalte normale vestlige kostholdet som er nymotens. Tenk på all moderne bearbeidet mat med masse tilsetningsstoffer som konsumeres. Se på alle kroniske sykdomsgrupper som har dukket opp – og som ofte skyldes svikt i immunforsvaret. Og legene skriver ut medisiner for å dempe symptomer. Legemiddelindustrien kan ta enda en gruppe kronikere ”under sine vinger”.

Har legestanden i dag glemt den Hippokratiske legeed? (Legekunstens far Hippokrates, 460 f.Kr. - 377 f.Kr). Den inneholder flere elementer – gjenstand for mange fortolkninger og meninger. Et av de elementer som det har vært minimalt med diskusjoner og skriving om til nå, er dette:

”Etter mine evner og dømmekraft skal jeg gi dietetiske råd til de sykes nytte, og avverge det som kan skade dem eller gjøre dem urett”.

Og da er vi ved det kjente: ”Din mat er din medisin”.

Følgelig er det da en rimelig påstand at gode kostholdsråd må anses som en av de edleste måter å oppfylle den Hippokratiske legeed!

Før jeg skulle ha ny Mab.Thera infusjon (som det ikke ble noe av pga. kostomlegging) dvelte tankene mine om følgende: Jeg hadde fått beskjed av kreftlegen at min type kreft var av den aggressive typen som kunne spre seg til lever, lunger og skjelett. Og Mab-Thera infusjonen med ”bivirkninger som ved lengre tids bruk ikke er klarlagt, og at det dermed er usikkert om medisinen kan påvirke utviklingen av kreftsykdommer”. Kombinasjonen bekymret meg.

Jeg ba min primærlege søke om PET-scanning for at jeg kunne få bekreftet at det ikke var ”noe på gang” i nevnte organer før jeg fikk ny behandling med Mab-Thera (som dreper en del av immunforsvaret helt ned til ”fosterstadiet” ). Jeg fikk avslag. Det opplevdes veldig frustrerende. Et tankekors at vi i Norge har 3 PET-scannere – i Danmark er det 20.

Men nå slapp jeg ny Mab-Thera infusjon, maten ble min medisin. Også når det gjelder kreft har jeg tro på at maten virker. Jeg har for eksempel lest flere steder at kreftsvulster får næring fra sukker. Og nå 3 år etter min kreftdiagnose hører jeg at kreftpasienter får råd om å holde seg borte fra sukker!

Da jeg første gang leste at både leddgikt og kreft kom inn under livsstilsykdommer, satte jeg min grønne te i halsen. Jeg hadde alltid spist sunt, ikke røykt, aldri smakt alkohol, vært friluftsmenneske og trimmet både andre og meg selv! Men med livsstil innså jeg etter hvert at det var ikke snakk om utagerende livsstil, men rett og slett den moderne maten (anbefalt av våre offisielle kostholds-eksperter) som kunne føre til forskjellige sykdommer. I tillegg kan og andre faktorer spille inn, for eksempel arv og miljø. Nå er jeg overbevist om at maten jeg nå spiser også kan forebygge og hjelpe mot kreft.

Dr. Hexeberg spurte om jeg var bitter for at det gikk 32 år før jeg oppdaget at jeg kunne bli frisk med omlegging av kosten. Jeg måtte innrømme at tanken hadde jo slått meg, men at jeg raskt parkerte den tanken. Fortiden kan en ikke gjøre noe med, det er dagen i dag som teller – og å se fremover og glede seg over det nye eventyrlige livet. Men selv om årene med leddgikt kunne være vanskelige, så var det likevel et rikt liv, Og mottoet mitt da som i dag er: ”Jeg vil takke Gud for livet og alt det har gitt meg”. Dr. Hexeberg sa da: ”Flott – nyt det nye livet. Reis hjem og forkynn det glade budskap – slik at andre slipper å gå gjennom det samme som deg!”

Og jeg tok henne på ordet. Derfor står jeg frem med min historie. Og derfor har jeg begynt å samle små grupper på kjøkkenet mitt til ”kurs” for at de kan dra nytte av min erfaring. Og da er ikke lavkarbo en kur – men en livslang kostholdsendring. Mange tror ikke det hjelper når de ikke får resultater innen 1-2 uker, og gir dermed opp. Dr. Hexeberg regnet opptil et halvt år for å bli kvitt plager.

Jeg kjenner jeg er på riktig vei når jeg nå går i Hippokrates og Dr. Hexebergs ”fotspor”.

Hilsen Irene Haugstad Alvsåker

© Lavkarboklubben AS
Dietika ASDr.Hexebergs klinikk