Kostholdsendring som varer

Kjære deg,
dette er en velkjent problemstilling. Mat spiller en stor rolle i vårt samfunn, og vi bor i en voksende kosematkultur. Mat som primær demper på sult har kommet langt bak i prioriteringsrekken, og er kraftig slått på målstreken av mat som har en sosial funksjon. Vi mennesker spiser ofte mat når vi er sosiale, når vi vil kose oss litt ekstra på kvelden eller når vi kjeder oss. I tillegg er vi sterke vanedyr. Når du nevner at ditt behov for småspising står i fare for å velte ditt ønske om å spise lavkarbo resten av livet, stiller jeg meg spørsmål ved i hvilken grad ditt ønske om dette er så sterk at du ender opp med å sprekke? Eller er det trangen i seg selv som er forstyrrende? Er du vant med å spise noe om kvelden fra før av? Og er du svært streng på lavkarbo, eller har du et mer liberalt forhold til karbohydrater (ca. 100 gram om dagen?). Tilhører du den siste kategorien så er det mulig å småsnacke nøtter og mørk sjokolade i begrensede mengder, hvis du tidligere på dagen har vært litt mer restriktiv i karboinnholdet. Å distrahere seg selv slik du gjør med strikking, kan ha en god effekt for enkelte, mens det for andre vil være en kortvarig løsning før det ender opp med noe godt på bordet. Det blir som du får beskjed om å ikke tenke på en rosa kanin, og så ender du opp med å tenke grundig på den likevel. Hvis du regulerer ditt daglige karboinntak over et døgn, vil det være mulig å sette noe smått på bordet om kvelden hvis du er vant til dette. Er det slik at suget er blitt en større plage som er vond å vende, ville jeg også kikket nærmere på det totale fettinntaket i løpet av døgnet. Får du i deg nok? Eller småspiser du gjennom døgnet, slik at kroppen aldri blir helt tilpasset et lavt nivå karbohydrater? Jeg er opptatt av at du finner en gylden middelvei slik at du ikke opplever at din drøm om å gå på lavkarbo går i grus, men at du i en overgangsfase kan innta noe smått som ikke er at den mest karbohydratrike sorten.
Lykke til!

Kjære deg,
jeg vil først berømme deg for din åpenhet og nysgjerrighet for lavkarbokost. Å endre kostholdsvaner etter et langt liv med helt andre retningslinjer og anbefalinger innen kost, synes jeg fortjener en tommel opp. Din søken etter kunnskap har ført til en forståelse av at kroppen vil bli påvirket av et jevnt inntak av karbohydrater. Nå vet jeg ikke hvor ofte du skeier ut, hva du spiser når du skeier ut, eller på hvilken måte du har merket at dine utskeielser har straffet seg for deg. Derfor blir det vanskelig å si noe om på hvilken måte det blir farlig å skeie ut.

Når det gjelder motivasjon, takler vi mennesker endringer i livet forskjellig. Vi mennesker tar gjerne med oss våre kjente tankemønstre inn i flere situasjoner i livet, på tvers av problemstilling som måtte oppstå. Slik vil det å gjennomføre et lavkarbokosthold resten av livet takles forskjellig, avhengig av hvordan vi som mennesker håndterer våre utfordringer.

Hvordan takler vi endringer i livet vårt? Hvordan møter vi situasjoner hvor vi må si nei? Hvordan takler vi en "sprekk" når vi plutselig får behov for å innta søt mat? Nå vet jeg ikke hvilke områder som du opplever som ekstra motiverende eller utfordrende ved en livsstilsendring, men jeg skal gi et eksempel ved en høykarbo"sprekk". Dette skjer når vi plutselig inntar høyere mengde karbohydrater over kortere tid. Å ha en høykarbosprekk vil nok takles forskjellig avhengig av hvordan vi håndterer utfordringer ellers i livet. For noen vil det å sprekke være ensbetydende med å feile, og i seg selv gi en så stor nederlagsfølelse at det oppleves som uhåndterlig å skulle takle et slikt kosthold over lengre tid. For andre vil en slik sprekk være ubetydelig. Andre igjen kan tilskrive et nederlag til sin egen identitet, og oppleve reell skam eller sinne over egen person hvis en ikke håndterte sitt mål. Du kjenner deg selv best, og vet kanskje hvordan du håndterer slike situasjoner i andre sammenhenger. Jeg ville også spurt meg selv - hvordan håndterer jeg å stå i situasjoner hvor jeg må ta et valg som skiller seg fra en gruppes holdninger? Hvordan takler jeg nederlag som måtte oppstå underveis? Hvilke knapper må jeg trykke på hos meg selv, for å bli ekstra motivert? Vi nordmenn har en tendens til å legge listen for mestring alt for høyt, og gjerne ende opp med å bli skuffet hvis vi ikke oppnår det uoppnåelige. Amerikanere er mye bedre til dette, og setter listen litt lavere. Finn ditt punkt hvor du er mest motivert (spise litt godt om lørdagen, holde deg til streng lavkarbo, eller kanskje bake litt lavkarbomat om kvelden), og skryt av deg selv når du tar vare på kroppen din så godt som du gjør.
Lykke til!

Hei,
quinoa inneholder 21.7 gram karbohydrater per 100 gram og har en middels GI. Dette brukes gjerne som erstatning for ris eller poteter for noen. Selv om det ikke er et kornprodukt, så inneholder det karbohydrater i en så stor mengde at det vil være opp til deg å vurdere. For noen fungerer det fint å innta 100 gram karbohydrater i løpet av en dag, mens for andre er det viktigere å holde seg under 20 gram. Slik kan du selv justere inntaket av quino slik at mengden blir tilpasset ditt daglige karbohydratinntak.

Kjære deg,
du forteller at du har en tung periode i livet ditt som krever den energien du har til rådighet. Du opplever samtidig at enkelte av ingrediensene i lavkarbo er en større hindring for å opprettholde motivasjonen. Et utsagn i National Geographics sa det så fint: Du sitter ikke i sofaen og ser på tv fordi programmet er så interessant, men programmene du ser blir en god unnskyldning for den hvilen du behøver. Du virker for meg både sliten og energiløs, samtidig som du ser at kroppens ytre påvirkes i negativ retning. Jeg synes også din tunge tid kommer til uttrykk gjennom måten du skriver på, da jeg ser en person som i denne lille teksten fremhever sine "dårlige" ytre kvaliteter, utfordringer i livet og en jobb som er tung. Jeg skal ikke si at du er lei deg, men at kropp og sinn blir beveget av negative omstendigheter er en selvfølgelighet. Ikke sett dine mål for høye nå. Å både spise lavkarbo og trene moderat er kanskje et mål som kan være et mål på lang sikt? Hvordan vil det være å begynne i det små, å erstatte et måltid med et fettrikt lavkarbomåltid - hver dag? Det er greit å være sliten, å sette seg ned med jevne mellomrom. Samtidig kan du prøve å benytte den ene timen du egentlig "sitter i sofaen" til å gjøre noe godt for deg selv? Så har du lov til å sitte ned resten av tiden. Ikke vær overambisiøs i en periode som krever mye av deg. Begynn i det små, og ta små skritt på veien. Går du et steg tilbake, så ikke ta det som et større nederlag enn at du forsøker igjen neste dag. Er du ikke glad i egg, kjøtt eller cottage cheese, så spiser du noe annet i en overgangsperiode. Du kan selv velge hvilke valg du tar, bare sett realistiske mål som gjør at du lett kan oppleve en liten mestring. Du har allerede sett at lavkarbo kan gjøre deg mye godt. Da tenker jeg at du allerede har kommet et lengre skritt på veien enn mange andre der ute. Ta vare på deg selv, begynn med lett bevegelse i huset og ett karbofriere måltid om dagen.
Lykke til og vær stolt av deg selv!

Kjære deg,
det første spørsmålet jeg ønsker å stille deg er om du får i deg nok fett. Går du på streng lavkarbo med < 20 g karbohydrater i døgnet, er det anbefalt at 70-80 % av energien kommer fra fett og at mesteparten av fettet kommer fra mellomlange fettkjeder (MCT) som Cocosa/Kokosolje, fås kjøpt på helsekostforretning. Det kan dog være en utfordring å gjennomføre dette i praksis og konsekvensen som oppstår hvis fettinntaket er lavere enn ovennevnte er nettopp følelsen av å være energifattig, slapp og deprimert. Du får ikke produsert nok ketonstoffer til å forsyne kroppen med energi og samtidig spiser du ikke nok karbohydrater som ville vært en alternativ energikilde. Folk har forskjellige toleransegrenser for karbohydrater, så det kan være at du i større grad enn andre er sensitiv for et søtsug ved større karboinntak. Forsøk å oppjustere fettmengden i kosten din i første omgang.
Lykke til!

Hei!
Det høres ut som du har gjort en stor jobb med omleggingen av ditt kosthold. Kjempebra! Du er samtidig bevisst over enkelte fallgruver som kan "spolere" en ønsket vektnedgang. Nøtter og meieriprodukt er som kjent potensielle vektstoppere og kan hindre deg i å gå ned de antall kiloene du ønsker.

Du stiller spørsmål ved hvordan din avhengighet kunne gli over til en annen avhengighet. Jeg mener det ikke nødvendigvis er skiftet fra en avhengighet til en annen som gir deg en utfordring, men mer de grunnleggende mekanismene som spiller inn på din avhengighet og som bør belyses nærmere. I denne sammenheng tenker jeg at din avhengighet kan være preget av flere ting, bl.a. begrenset refleksjon over egne handlinger, umiddelbar tilfredsstillelse og vane:

Vi mennesker forholder oss til flere situasjoner i livet mer eller mindre ubevisst. Dette er i historisk sammenheng svært nyttig, da vi bruker vår tankekraft på de områdene av livet som krever vår oppmerksomhet først (å bli jaget av en løve, vil bli prioritert fremfor å sole seg. Å sanke mat vil bli prioritert fremfor lek, hvis det er matmangel i området). Å småspise vil ikke lengre være knyttet til overlevelse, sankingen krever heller ingen mental kraft, og slik kan ditt fokus over småspisingen være bortprioritert fremfor andre oppgaver. Enkelt sagt er det blitt en automatisert prosess å sette dette på bordet.

Jeg nevnte også umiddelbar tilfredsstillelse. Du er vant til å innta noe som er ekstra godt for deg, og det smaker godt med en gang. Slik kan det være vanskelig å regulere dette på lang sikt, da kroppen din er laget for å innta energi kjapt og enkelt, for overlevelse. Det er altså sterke biologiske krefter som støtter dine valg om å innta nøtter og ost! Dette kan gjøre det vanskelig å være bevisst slike prosesser som er "printet inn" i vårt evolusjonære system. Vi er laget for å innta og jakte på de næringsstoffene som gjør at vi overlever i de fasene hvor det er lite mat tilgjengelig. Handle først, tenke etterpå.

Med henhold til vane, det tredje punktet, så tenker jeg at din avhengighet til nøtter og liknende kan være bundet til dette også. Mat har flere funksjoner i vårt liv, deriblant er det preget av store sosiale krefter. Ditt "ubevisste" inntak av nøtter og ost kan jeg tenke kanskje er noe påvirket av vane, og igjen ikke overveiet nøye. Jeg regner med du har vært noenlunde klar over din småspising, men at du ikke har regulert/tatt bevisst hensyn til omfanget av denne småspisingen.

Kort sammenfattet: Kjente, vanedannende og dagligdagse hendelser blir gjerne automatisert i systemet vårt, og bortprioritert i vår bevisste tankegang pga andre områder i livet som får vår oppmerksomhet. I kombinasjon med den umiddelbare tilfredsstillelsen småspisingen gjør, tenker jeg at det er avhengigheten som opprettholdes uavhengig om den skifter "beite". Dette er en vane som er vond og vende, og som desverre også gir mye umiddelbar belønning.

Du har gjort en god jobb så langt! Meld deg på kurs hvis du tenker det kan fungere godt for deg.

Hei

Nei, desverre er det ikke en del av vår grunnskolering. Det blir kanskje nevnt i en bisetning, men er nok noe man fordyper seg bedre i når en begynner i spesialisering, slik som jeg gjør nå.

Jeg kan ikke så mye om det medisinske bak ADHD, men kan kanskje trekke noen paralleller til lavkarbokost likevell. En komponent av ADHD er blant annet en forstyrrelse i de signalstoffene, nevrotransmitterene, som kalles katekolaminene i hjernen - altså adrenalin, dopamin og noradrenalin. Når en som spiser karbohydrater "går tom" for blodsukker, så igangsettes en stressrespons i kroppen som blant annet skiller ut mer adrenalin. Adrenalinet skal frigjøre energi fra fettvevet og gjøre at du produserer mer karbohydrater til energi. Adrenalinet gjør i tillegg at du blir rastløs, får hjertebank, skjelvinger og ikke klarer å sitte i ro - du er i en slags alarmberedskap. Vi har alle forskjellig sensitivitet når det gjelder dette, hvordan man reagerer på forskjellige hormonelle stimuli. Kan det tenkes at en person med ADHD er mer sensitiv for blodsukkersvingninger og katekolaminutskilling enn en som ikke har ADHD? Når blodsukkeret stabiliserer seg kommer man unna slike svingninger.

I tillegg så har de ketonlegemene man produserer på lavkarbo en antioksidantlignende effekt på hjernevevet; de fjerner frie radikaler og beskytter nervecellene. Ketonlegemene vil i tillegg gjøre hjernens energiforbrenning mer effektiv. Enda en positiv effekt av ketonlegemer i hjernens vev er at det øker konsentrasjonen av et signalstoff som heter GABA (gamma amino butyrisk syre). Dette er et stoff som har muligheten til å senke aktivitetsnivået til overaktive nerveceller.

Hva gjelder melk så kan jeg ikke svare deg, desverre. Men jeg skal sjekke det opp for min egen skyld etter nettmøtet.

Håper dette gav noe svar.

Hei,
jeg gjennomfører ingen pasientbehandling innenfor kosthold. Jeg har kostholdsopplysning for småbarnsforeldre som interessefelt i kombinasjon med prosessene som opprettholder og forsterker våre holdnings- og handlingsmønstre rundt mat, så jeg tar ingen pasienter inn til samtalebehandling for dette.

Min mann opplyser meg nå om at han på sykehuset ikke gjør dette som en rutine da det er svært omfattende å teste for hvert enkelt potensielle allergen. Derfor blir det testet for de vanligst typene allergi som egg, melk, gluten, tomat osv. Men da skal det også være en mistanke om at pasienten har en intoleranse. Kanskje alle hadde lyst opp rødt på noe hvis man testet svært omfattende, og hver enkelt pasient?

Kjære deg,
dette er en klassisk situasjon som utfordrer din trang til noe søtt. Å innta søte produkter stimulerer lysthormoner i hjernen, også kalt belønningssystemer. Denne umiddelbare tilfredsstillelsen kan påvirke din videre grad av selvkontroll. Å ta inn sjokolade i hus hvis du vet (eller kanskje allerede har bestemt deg for?) at resten av sjokoladen blir spist, legges det desverre et dårlig fundament for å takle en slik utfordring. En måte du kan hjelpe deg selv på i en overgangsfase, er å kaste resten av sjokoladen etter en bit, slik at du ikke har muligheten til å sparke ben på deg selv.

Slik jeg ser dine spørsmål, ser jeg en enten-eller tenkning. Er det noe du kan kjenne deg igjen i? At du enten må holde deg helt vekk, eller så spiser du alt?. Kan det være slik at du handler på den måten i andre situasjoner av livet ditt også? Vi tar gjerne med oss våre kjente og veletablerte tanke- og handlingsmønstre på tvers av situasjoner i livet vårt, også når det gjelder kosthold.

Vil det i så fall være mulig å utfordre en slik enten-eller tanke? Hva skal til for at du kan gjøre noen valg som ligger midt mellom? Tre biter sjokolade, før du kaster resten. Fire biter en dag, en uke til tre biter til. Legg til rette i omgivelsene slik at du tar valg som kan styrke din mestringsfølelse. Et nederlag (en hel sjokoladeplate nå og da) må ikke få lov til å styrke troen på at du absolutt aldri vil klare å spise lavkarbo ellers av tiden.

Jeg ville oppmuntret til å tenke litt mer nyansert, som en gryende endringsprosess:
- Tenker jeg i absolutte termer?
- Hvordan påvirker dette tankemønsteret meg til daglig?
- Hvordan kan jeg i så fall bryte en slik tenkning, og legge til rette for mestring i de områdene av livet som krever ekstra arbeid?
- Er det lov til å tillate seg å sprekke, uten at verden går under?
- Hva er i så fall det verste som skjer, ved å spise en hel sjokoladeplate en gang imellom?

Lykke til!

Hei,
vi er ganske strikse og urokkelige når det kommer til jenta vår sitt kosthold, så vi blir ikke møtt med mange velmenende råd. Heldigvis! Jeg kan forstå det er frustrerende for de som måtte møte på holdninger som ikke er støttende. Vi trenger å hjelpe hverandre til økt forståelse for at vi lever forskjellig. Du må selv kjenne etter hvordan du ønsker å formidle ditt kosthold til andre. Hvorfor ønsker du å si at du går på lavkarbo? Hva skjer hvis du sier at du ikke spiser godterier, fremfor å dele "alt"? Hvis du har en sensitivitet for mel og sukker, kanskje du møter større aksept?

Jeg er enige i at de som er gravide, ammende og småbarnsforeldre i dag er heldigere enn de som var gravide når lavkarbo ikke var et kjent fenomen. Jeg håper mange finner gleden av den energien lavkarbo kan gi når man går gravid!

Hei!
Du forsøker så godt og er samtidig så fortvilet. Du har strevd så lenge, men du ønsker så gjerne å mestre ditt mål. Jeg lurer på ingen måte på om du ønsker å gå på lavkarbo, men om du ser noen glede i det. Å klare å leve på lavkarbo, som du sier selv, får meg til å lure på om du tenker "hvordan kan jeg holde ut?". Du har erkjent din sukkeravhengighet, og det er første skritt! Jeg har skrevet et mer utfyllende svar på hvilke mekanismer jeg tenker spiller inn på en avhengighet rundt lavkarbo - automatiserte handlingsmønstre, vaner og umiddelbar belønning. Jeg har også svart på hvilke tankemønstre vi mennesker benytter i forskjellige situasjoner i livet, som vi kan se nærmere på for å kartlegge hindringene i gjennomføringen av dette kostholdet. Jeg vil anbefale deg å lese svaret, som et svar på ditt spørsmål også. I tillegg vil jeg anbefale deg å se nærmere etter hvilken motivasjon du har for lavkarbo. Har du positive erfaringer med det fra tidligere? Har du tid og rom i hverdagen til å tilrettelegge for et slikt kosthold? Er du glad i å lage mat fra bunnen? Eller er din hverdag best tjent med litt raskere løsninger?

Kartlegg dine vanedannende mønstre som hindrer deg i å fullføre kostholdet. Legg vekk handlekortet når suget er sterkest, bruk de ingrediensene som du synes smaker best, eller likende. Pass også på å få i deg nok fett, slik at sukkertrangen ikke blir sterkere enn ønskelig. Fettet kan dempe sultfølelsen og sukkertrangen på lengre sikt.

Lykke til!

Hei!
Du skrev så fint, jeg levde meg så godt inn i situasjonen din.
Slik jeg leser det, ser det ut til at du har tatt grep rundt ditt kosthold og gjort store endringer. Du har også opplevd positive kroppslige endringer etter kostholdsendringen, men opplever at det er vanskelig å holde dette ved like over tid. Når du sier at du trenger litt karbohydrater for humøret, tenker jeg at kroppen din ikke har fått god nok tid til å tilvenne seg en ny energikilde, ketonlegemer, fremfor karbohydrater. Da higer kroppen din etter energi og du inntar nøtter og mørk sjokolade som i tillegg til å dekke dette umiddelbare behovet, stimulerer belønningssystemet i hjernen. Å handle inn nøtter og mørk sjokolade er selve oppskriften på å sprekke hvis du innerst inne vet at du kommer til å spise dette. Første utfordring må være å utfordre deg selv mht hva du putter i kurven på butikken. Du vet at du kanskje har en større sårbarhet for avhengighet grunnet avhengighet i familien, og din utfordring blir allerede møtt på butikken. Å være sukkeravhengig blir like så vanskelig å takle som en tørrlagt alkoholiker på et vinmonopol. Da må du identifisere dine fallgruver som gjør at du kan oppleve mestring på et "lavt" nivå i begynnelsen. Legg igjen kortet hjemme, få noen andre til å handle for deg, eller lav noe mindre søtt i en overgangsperiode. Kan dette være plan nummer èn?

Du sier også at du sprekker selv om du i utgangspunktet ikke hadde sukker i tankene. Dette mener jeg kan gi tegn til en vanedannende holdning til sukker. Du er ikke bare søtsugen, du er også vant til bevegelsen med å putte noe inn i munnen og gi deg en umiddelbar belønning. Hva kan distrahere deg? Når er det du sprekker? Klarer du å identifisere de situasjonene som er verst for deg?

- Sprekker du mest om kvelden når du sitter foran tv?
- Når du er hjemme hos andre og blir tilbudt noe godt?
- Sprekker du når du er på handletur?
- På jobb?

Forsøk å kartlegg de situasjonene hvor du møter mest personlig motstand i viljestyrken, og se på alternative løsningsforslag for deg selv. Skryt av deg selv de gangene du klarer å motstå fristelsen, og ikke tenk katastrofe hvis du skulle sprekke. Det er også lov til å spise litt godt en gang iblant. Se nærmere på dine vaner rundt mat, dine svake punkter og samtidig dine mestringsområder. Ikke gi opp helsen din selv om dette hindrer deg i å oppnå idealønsket.

De beste lykke til!

Kjære,
takk for tilbakemelding.
Å holde motivasjonen oppe for lavkarbo, i tillegg til motivasjon når en sprekker, har jeg gitt noen tanker om tidligere. Jeg ser at det er en velkjent utfordring å sprekke innenfor dette kostholdet, så jeg mener at vår motivasjon kan bli ledet av hvordan vi forstår våre utskeielser.

Vi mennesker forholder oss forskjellig til ulike situasjoner i livet. Å sette seg mål i livet er sunt for personlig vekst og mestringsfølelse. Hvordan vi takler nedadgående trappetrinn i denne prosessen vil møtes svært forskjellig avhengig av hvordan vi er kjent med å takle andre "stress"relaterte situasjoner i livet vårt. Slik kan vi også lære oss å hente motivasjon, avhengig av hvordan vi takler dette.

Det er flere måter vi kan tenke på, som er ugunstige for oss. Å identifisere disse kan være lurt, rett og slett for å lære hvordan vi kan tenke mer kjekt om oss selv når vi sprekker - og slik øke vår motivasjon. Jeg skal gi noen eksempler: Personer som har lett for å tenke i ekstremer, en form for alt eller ingenting-tenkning, synes gjerne ting er helt supert eller helt forferdelig. Å møte en sprekk ved lavkarbo vil med stor sannsynligvis møtes slik: Min innsats var skikkelig dårlig, jeg kunne like så godt droppet lavkarbo i det hele tatt". Slike personer kan profittere på å utfordre sine tanker ved å nyansere og teste ut sine antakelser - hva fikk jeg egentlig til med lavkarbo, selv om jeg sprakk i dag? Har jeg mestret kostholdet godt nok tidligere i måneden, selv om jeg spiste en is i går?

Andre mennesker kan ha en hang mot katastrofetenkning, å tenke at fordi en ting gikk galt, kommer alt til å gå galt, og at det ikke vil la seg justere på heller - "Jeg spiste høykarbo i dag, derfor vil jeg aldri klare å gå tilbake til lavkarbo igjen, og da kommer jeg til å føle meg enda mer elendig enn tidligere". Her kan det være hensiktsmessig å korrigere sine antakelser, rett og slett ved å stille motspørsmål til seg selv - "Ok, det gikk ikke i dag - hvordan kan jeg møte mine måltider i morgen? Hva er forøvrig det verste som kan skje ved sprekken som skjedde i dag?.

En annen type mennesker kan igjen klandre sin egen identitet i en slik situasjon. Dette er både vondt og leit, men absolutt ikke en ukjent situasjon for mange. I en sprekk kan personen tenke: "Jeg får det aldri til. Det må ha noe med meg å gjøre, fordi alle andre klarer jo dette. Jeg må være svak og lite handlekraftig".

Essensen i dette er - vi har mange måter å møte en utfordring på, og finne vår motivasjon ut fra. Finn ut hvordan du tenker rundt dette kostholdet. Hvordan forholder du deg til maten? Hva tenker du rundt de sprekkene du har? Skriv det ned og konkretiser disse tankene og se etter hvilken funksjon de har for deg. Hvordan ønsker du egentlig å tenke? Kan du utfordre dine antakelser ved å stille motspørsmål når du merker at motivasjonen går litt nedover?

Skulle gjerne gitt deg et lengre svar på dette, men da ville jeg blitt sittende lenge oppe i kveld. Lykke til med motivasjon!